Unike Barn

Lenge siden jeg har skrevet her nå og noe har skjedd. Fikk brev fra bup for ca en uke siden, der stod det at han var satt på venteliste og ville komme inn, og hvis jeg ikke hadde hørt noe INNEN APRIL-08 måtte jeg hendvende meg til rikstrygdeverket for å få den behandlingen barnet har krav på. Er det rart en blir matt,sliten og gir opp. Dagene går i den samme duren, men knuffing og krangling, gjerne om at han må kle på seg før skolen. Også det evige lekse slitet, stakar han jobber seg igjennom med tårer og snørr i mange timer, men jeg er ganske streng der så vi kommer oss greit i mål. Og hvis det er for ille så har jeg avtale med lærerene om at jeg kan korte ned på lekser. Etter brevet til bup, kastet jeg meg over telefon til ppt og la ut om hvor ille det er å vente et halvt år, gutten min trenger støttekontakt og han trenger hjelp nå! Nå er det barnevernet som tar seg av støttekontaktordningen så ppt dama fikk ordnet et møte dagen etter ang dette. Kjap og imponert. MEN da jeg stod der ...

Merkelig hvordan vi foreldre til diagnose barn tilrettelegger oss. Jeg tenker hvor mye jeg selv har utviklet meg innenfor det å prate med barn, forklare, tolmodighet, gi ros og for å ikke snakke om tiden. Sitter med flere barn og kan trygt si at adhd barnet trenger mer av alt. Så skal man strekke til alle barna i tilegg til alt resten rundt. Hvor mye kan en annen forstå hva jeg mener med "jeg fikk ikke tid, adhd barnet mitt slo seg vrang" Tenker de: "klarer ikke hun å holde ro på den gutten, så vrang han er....." Tenker mye på det, siden jeg selv vet jeg har endret syn på så mangt etter å selv sette meg inn i det å ha et barn som krever litt ekstra av alt. Hvor mye kan vi forlange at de rundt forstår og ikke forstår. En ting er å være på besøk å observere en situasjon, eller at jeg gjenforteller en episode. En annen ting er å leve med et adhd barn.

Kveldene har blitt helt snudd på hode. Selvom han mulig har diagnosen adhd har han vært utrolig flink til å sovne fort, fra 5-15 min stort sett hver kveld. Slik har det vært alltid helt fram til han begynte å skulle prøve vallergan . Da drøyet det langt utover kvelden opp til flere timer. Han ble bare værre om kvelden med vallergan, sovnet aldrig før etter 2 timer. Var så uvant også for den stakars gutten som ikke får søvnen sin, MEN tablettene gjorde slik at han sov hele natten, men vi kom liksom like langt siden innsovningen tar mange timer. Vi holdt på med vallergan tablettene i 2 uker og hadde et lite opphold. Jeg håpet da at rytmen skulle komme tilbake etter mye fortvilelse etter dette. Men nå begynner jeg å tro jeg må venne meg til dette. Nå er kl 23.57 og han ligger fortsatt våken i sengen sin. Han la seg 20.00, noe han gjør hver kveld. Off, tenker på hvor sliten han blir i morgen og da blir han så lite tolmodig og lite forståelsefull. BREV FRA LEGEN Fredag fikk jeg kopi av et ...

Da fikk gutten min sitt første migrene anfall og det var forferdelig skremmende slik han hev seg rundt, gråt, holdt seg til hode, ropte og skrek. Til slutt kastet han opp og litt senere var han ganske oppegående. Vondt i hode men ikke på samme måte. Jeg tenker: Når skal dette ende, han har vært syk siden han var 6 mnd. Ørebetennelse, eksem, nese øre og hals, kikhoste osv osv. Når skal dette ende. Snakket med legen i går ang migrene anfallet og da fortalte han meg at papirene til bup ble sendt over samme dag. Så da begynner vi en helt ny prosess her føler jeg. Men nå er det mye her, barna vet vi går hver vår vei, barna vet de skal flytte så det er nok tøft for de og jeg kjører hode veldig for å være sikker. Men det å bo sammen med noen jeg ikke har noe følelser for er ikke et liv, værken for meg eller barna. Jeg vil ikke barna mine skal vokse opp å tro at det å leve sammen er slik som vi har hatt det. Ikke holde rundt hverandre, ikke kysse og ikke klemmme. Nei dette er nok riktig, men t...

Ja ja, man får alltids dagene til å gå. Men når det øser regn ned og sønn min oppholder seg hjemme hele dager, inne da er det som å be om krangel/diskusjoner. Han blir så over rastløs, får ingen mulighet å få ut energien på. Jeg har tatt med han på sykling noen km, til venner og familie, men de dagene det øser ned holder vi oss inne. Noen kvelder nå har han slått seg helt vrang, nekter å kle av seg, nekter å pusse tennene, setter seg ned og nekter å flytte på seg. Han sparker i gulv,vegger og smeller med dører og psp2 røyk i går. Da tok jeg alt i en pose og bærte det ut. I dag har ting gått bedre, han har vært på golf. Han koser seg da og dette krever en del konsentrasjon. Han er ferdig med puttemerket nå og superstolt av det. Men bare det lille at han var på høstaktivitet i dag gjør alt bedre her hjemme på kveldstid. BRUDDET Det er et faktum at jeg og samboeren min går til hvert vårt. Vi var begge enige. Det å ha et slikt aktiv barn kan tære på meg, men kan få andre til å fly på vegge...

Har så lyst å dunke hodet mitt i veggen, løpe ut å skrike, gråte. I dag satte han seg på bakbeina igjen og jeg prøver så langt det lar seg gjøre å være rolig, holde meg i skinnet og det krever så sinnsykt mye av en å holde roen ved slike utbrudd. Siden det er høstferie så fikk han lov å være litt lengere oppe. Da jeg først sa han fikk gå å pusse tennende sine nektet han. Jeg gjentok meg selv tre ganger, begynte å telle på fingrene mine og til slutt måtte jeg bære han inn i senga. Der nektet han å kle av seg, slo i vegger og det som var rundt. "du er ikke gla i meg, du er ikke gla i meg" gjentok han mens jeg tok av han buksen mens han sprellet og slo. Når han er slik og jeg prøver å prate med han, holder han seg for ørene, skriker og snur seg vekk. Jeg sa rolig til han at han fikk roe seg litt og gi meg beskjed når han ville prate. Det tar som regel 10 min også kommer han. Da har han roet seg og et åpen for å kommunisere igjen. Jeg spørr han hva han mener jeg burde gjøre når h...

To uker er gått siden vi først begynte med vallergan. Må si jeg har litt splittede følelser ang disse. Gutten min har som regel ikke problemer å sove, men mareritt om natten. Etter vi begynte på disse ble det omvendt, han sleit om kvelden, sov om natten i tilegg var han vanskelig å få opp på morgenen. Nå etter samtale med legen, stopper vi og ser. Kommer mareritt igjen er det ikke noe i veien for å begynne igjen. Satt her om dagen å leste litt på nett og kom da over et skriv om barn som sliter da på natten og div i livet. Der skrev de at barn kan ofte ha nattevåken av for lite aktivitet i løpet av dagen.... Ja jeg har ikke vært så kjempeflink det siste å være ute å leke. Men har nesten ikke hatt ork til det. Gutten min sliter så voldsomt med lekser nå at hver dag er en kamp. Han kan da sitte på stolen å nekte å gjøre noe. Hvordan kan en mor tvinge barnet sitt til å gjøre lekser............... Jo jeg kan si til han at han må sitte på stolen til han er fullført. Da hiver han seg til all...

Nå har gutten min nesten hver natt voknet av mareritt. Har så vondt av han. Jeg blir da sittende oppe til han sover trygt igjen. Han blir da utmattet dagen derpå i tilegg til meg, så nå etter 4 dager nattevåken opp til to ganger pr natt kjenner jeg det voldsomt på kroppen min. Også tenker jeg på han som skal sitte på skolen i en slik modus med manglende søvn. I dag tok jeg steget jeg aldrig hadde trodd jeg skulle gjøre. Jeg ringte legen og fortalte om dette problemet som har oppstått de to siste ukene med nattevåken og han gav gutten vallergan. Legen sa at vi skulle prøve å fokusere på alle div problemer innenfor et tema. Kanskje i bunn og grunn alt faller til et problem til slutt. Så i dag har jeg sittet på nett å lest om vallergan, jeg gir aldri medisiner til barna mine utenom å lese om dette først. På en måte føler jeg det som et lite nederlag å måtte oppsøke legen ang dette, for jeg har liksom alltid klart å løse problemene på en eller annen måte. Så er litt spent i natt fo...

Andre gangen jeg er oppe i natt pga mareritt til sønn min. Han har fobier for edderkopper og de inntar en slik stor plass i nattesøvnen at nå vet jeg ikke hva jeg gjør. Blie helt ødelagt dagen etter både han og jeg. De fleste netter går som normalt men kan si fra 5-10 ganger i løpet av en mnd er det mareritt og da ederkopper..... Er så trøtt...............men sitter her til gutten min har sovnet........han klarer ikke sovne hvis han vet jeg har gått til mitt rom.

Det går heldigvis greit om morgenen nå for tiden. Etter det som skjedde på sfo har han jo fått beskjed at han må bruke litt tid på å bygge opp min tilitt til han. Jeg må liksom finne ut hvordan jeg skal klare å gi han konsekventer av handlinger slik at han lærer. Skrik og skrål hjelper jo ingenting på noen barn. I dag var han på sfo og jeg hadde avtalt med lederen å prate med han ang det som skjedde. Vi hadde en lang fin prat, en trivelig og utrolig snill mann som er utrolig flink med barna der. Han har blitt flink med å ta med sekken sin inn og helt til lekseplassen, dette er vel noe som vi har da jobbet med siden første klasse og nå går han i tredje. MEN lekser er en kamp hver gang som oftes. Som lesing i dag, han leser to ord og vimser rundt på stolen og kommer med allt av unnskyldninger for å slippe. Han hiver hode framover, leser et ord og hiver det bakover igjen og snurrer med øynene........Jeg står ved sidenav han hele tiden, holder fingeren min der han skal lese og kommer med o...

Helt ufatterlig. Min sønn går på sfo 50%. Dette fordi han stortrives og det gir han muligheten å bli stimulert med andre barn. I dag var hans dag på sfo, kl 15.10 ringer en mor i klassen hans og forteller meg at MIN sønn er der?? Min sønn har da fortalt til henne at jeg gav han lov og hun gikk å tenkte litt på dette før hun valgte å ringe meg. Dette er da en klassekompis av min sønn og de leker mye sammen. Denne gutten bor et stykke unna og man må gå langs E18 for å komme dit. MIN første TANKE var da................."hvorfor har ikke SFO ringt meg???" Jeg var smålig oppskaket og ringte sfo, der tok ei jente som er utplassert tlf og jeg spurte lett om de savnet noen barn i dag. "tjaaaa.......mulig din sønn" fikk jeg til svar. Jeg ville ikke lire av meg masse til henne som faktisk er under opplæring, men valgt å ringe rektor. Der fikk jeg rabla ut en hel del i sinne, og han forsto. Da har barna altså sluttet skolen kl 13.40 og en mor ringer meg 15.20, DET er 1 1/2 tim...

Vi var på tivoli i går. En grei ting med 8 åringen her i huset, å komme seg ut, la han få ut litt. Syk og feber har jeg men føler meg pliktig til dette siden jeg har lovet barna dette. Han koser seg veldig med karuseller, lodd og bamsefanging. Det som ikke er noe gøy er uansett hva jeg gir den gutten blir han aldri fornøyd. Han kan komme med utfall som "du lovet meg" "du juger" he he noe jeg aldri har gjort, men fantasien er stor. Kan jo si at for en uke siden lovet jeg han is, så kan han komme med den en uke senere, selvom han fikk is. Jeg er veldig direkte til han, stopper, får han til å se meg i øynene, får han til å gjenta det jeg sier. Ennå går fortsatt noe ikke inn til han. Han er en mester til å sutre når ting ikke går hans vei. Jeg prøver gang på gang å fortelle han at det ikke nytter og at jeg forstår han bedre når han prater. I dag kom en klassekamerat, de har hatt litt opp og ned turer og ofte kommer min sønn hjem og forteller at de ikke er venner. ...

Det som skjer når en mor, vaskehjelp, kokk, sykepleier, psykolog, kjæreste, innkjøper begynner å fuske, faller alt. Jeg våknet i dag med totalt sprengte bihuler og smerter i hele ansiktet. I tilegg satte 8 åringen seg på bakbeina når han skulle bli hentet,.Hadde avtalt med ei venninne at hun skulle ta med seg han til skolen. Dere skjønner, 8 åringen hadde satt seg ned på rommet med ps2 spill og da er det en kamp å få han avgårde. Så da måtte jeg gjentatte ganger be han slå av og til slutt måtte jeg slå av og da blir det skrik. Prøver å fortelle han hvorfor, forklare han hvorfor han ikke kan sitte mer. Men lite går inn når han holder seg for ørene og sier la la la la..... Jeg fikk i allefall han ut av rommet tatt på han jakken og sekken. Så gikk han ut utrolig sur og grinete og nektet å gå hjem. Så lenge det er oppholdsvær syntes jeg han kan gå for det er ikke lange biten, iallefall hjem for da har han god tid, noe han absolutt tar. Man får så dårlig sammvittighet av så lite som mor og ...

Sønn min går på sfo 50%. Noe som han og jeg syntes er greit. Han trives kjempe godt der og får utøp for sin energi. I dag har jeg hatt så vanvittig hodepine i hode, tablett hjalp ikke.Om det er øreverk vet jeg ikke men har nå problemer med å åpne munn min....? Igjen forteller jeg at han ikke har den muligheten til å dra til sin far, siden han bor 2fly timer unna. Selv har jeg hatt 4 ganger nesten barnefri på 1 år nå. Syntes det er vanskelig for handlingene til 8 åringen er mange ganger ubevisse, men sammtidig jobber jeg med det at han ikke skal grine eller sutre seg til viljen sin. hos meg klarer han ikke det, men de andre barna orker ikke høre på han og gir seg. Det blir så feil og det sa jeg til de. De må stå på sitt og ikke la han vite at han kommer igjennom med sutring. Ja ja, det vartiden før sfo slutt. Kl var 16.50 og jeg raser inn i bilen for å hente 8 åringen min. Da finner jeg ut at han har sniket med seg mobilen sin.......jippi.........(den har han fått pga besøk hos f...

Min sønn 8 år har ikke evnen til å ordne seg selv på morgenkvisten, annet enn når han selv bestemmer seg for det. Han kan overaske til tider med å ha kledd på seg selv alt og det er bra. Men stort sett må jeg si navnet hans 20 ganger før han hører og ofte kan det skape en konflikt her hjemme. I dag gikk egentlig alt greit, ikke hadde han hatt uhell(tisse på seg om natten) og kle på seg gjorde han relativt greit. Ta på seg skoene tar alltid mer tid i tilegg til det å i heletatt få med ranselen. I dag kjører jeg han, ofte sykler vi. Jeg kan ikke la han gå alene, han ville aldri ha rekt fram til skolen i tide. Når han slutter bruker han opp til 2 timer hjem på en strekning på kanskje 500-600 meter. Klart han har alltid en forklaring på det, som heisekrana som tok hele fortauet og han måtte vente eller de gangene han får sitte på gravemaskin på byggefeltet her. Litt generelt, han er ferdig hos ppt og hendvist til bup nå. Jeg selv måtte ta kontakt med lege for å komme i kontakt med barneps...

Siden jeg har begynt å skrive en bok om det å "leve med et barn som sliter" er det greit for meg å bruke denne bloggen, siden boken starter i utgangspunktet fra i fjor. Da blir det lettere for meg å holde tritt med hva som skjer når jeg kommer så langt i boka som i dette tidspunktet. Generelt er min sønn under utredning nå pga adhd, ikke nok med at det tar noe vanvittig lang tid, men i tilegg sliter han psykisk med savn etter han far flyttet langt av gårde. Det er så mye rundt alt, skole,venner,fritid,daglig, hele tiden bli tappet for energi men ennå måtte holde hode oppe for resten av familien. Aldri avlastning og ikke er det å overlate gutten til hvem som helst. Akkurat i dag orker jeg nok ikke å skrive noe mer enn dette, for med den minimale nattesøvnen jeg har får føler jeg meg som et bommulshode.