Splittet følelser

To uker er gått siden vi først begynte med vallergan. Må si jeg har litt splittede følelser ang disse.
Gutten min har som regel ikke problemer å sove, men mareritt om natten. Etter vi begynte på disse ble det omvendt, han sleit om kvelden, sov om natten i tilegg var han vanskelig å få opp på morgenen.
Nå etter samtale med legen, stopper vi og ser. Kommer mareritt igjen er det ikke noe i veien for å begynne igjen.

Satt her om dagen å leste litt på nett og kom da over et skriv om barn som sliter da på natten og div i livet. Der skrev de at barn kan ofte ha nattevåken av for lite aktivitet i løpet av dagen.... Ja jeg har ikke vært så kjempeflink det siste å være ute å leke. Men har nesten ikke hatt ork til det.
Gutten min sliter så voldsomt med lekser nå at hver dag er en kamp.
Han kan da sitte på stolen å nekte å gjøre noe. Hvordan kan en mor tvinge barnet sitt til å gjøre lekser...............
Jo jeg kan si til han at han må sitte på stolen til han er fullført. Da hiver han seg til alle kanter, sklir av stolen og ned på gulvet, han kan slå i bordet, tårene spruter, skriking og hver gang han føler motgang, nekter han.

Lekser har blitt et problem for oss nå og jeg føler meg mer sliten og gruer meg til lekser. Kamp blir det.

Jeg har pratet med lærer å sagt at det er jo helt klart utelukket at en 8 år gammel gutt må sitte i opp til 2 timer med lekser, for det blir det fort. Da har jeg fått den friheten til å justere leksene i forhold til formen hans.
Noen ganger går lesingen, 1 side i norsk på 10 min, andre ganger bruker han 30 min bare på gråt etter et ord og lesingen kan da pluttselig ta 1 time. Matte går greit for matteboka er så fin til barna, mange bilder, utforminger og de har gjort matteboka om til en mer bok med form og figurer. Det er bra og det gjør at gutten min klarer matte greit. Får de med seg et ark med oppgaver på nekter han igjen.

Jeg føler jeg på en måte må også være streng når det gjelder lekser, gir jeg han muligheten til å slippe kommer han til å vite hvordan han slipper unna hver dag. Så lesingen kommer vi oss igjennom og jeg annser det som mest viktig siden det er hans sørste svakhet også justerer vi oppgaver deretter.

Samtaletime

Etter samtale time på skolen fikk jeg høre at gutten ikke var et problem lenger slik den andre læreren anntydet. Han fungerer fint, setter seg ikke på bakbeina og leker fleksibelt med flere. Problemet er da rotet rundt han og rastløsheten hans, han blir da distrahert av den minste ting.

Jeg annser det som positivt at en lærer ikke dømmer han for å være rastløs, stakkars gutten kan ikke ha det no greit i en slik rastløs kropp.

Hjemme

Her hjemme rakner det i alle kanter. Hvordan får man en person man lever med til å forstå at et barn med diagnose ikke er som andre barn. Hvordan er det for et barn å bli sett på som masete, rampete og kravstor....... Jeg klarer ikke dette mer, jeg har nå tatt valget å gå fra min samboer. Jeg har liksom nok med bekjymringer på barna mine enn at jeg skal gå å han bekjymringer for en voksen. Det tar for mye krefter av meg å hele tiden prøve å forklare hvordan man kan håndtere et slikt barn.

Det er ikke bare å si hysj også er barnet stille, man kan ikke alltid si vent også venter barnet, ofte er det ikke noe forklaring på herverk som blir gjort. Jeg tror ofte at foreldre til barn med en diagnose eller kronisk sykdom gjør alt for å sette seg inn i hva dette er, men hva kan man kreve av de som kommer inn i livet vårt?

Sammtidig kan jeg ikke la ting gå lenger, det blir for mye selvom de trives ute sammen, aktiviteter, men det er alt som skjer her inne i huset, rutiner, regler osv. Jeg har valgt å gi opp etter over et år jobbing med dette forholdet, klarer ikke å ha energi til dette i tilegg til barna. Barna mine kommer i første rekke og vil alltid gjøre det.