Velger å starte denne
Siden jeg har begynt å skrive en bok om det å "leve med et barn som sliter" er det greit for meg å bruke denne bloggen, siden boken starter i utgangspunktet fra i fjor. Da blir det lettere for meg å holde tritt med hva som skjer når jeg kommer så langt i boka som i dette tidspunktet.
Generelt er min sønn under utredning nå pga adhd, ikke nok med at det tar noe vanvittig lang tid, men i tilegg sliter han psykisk med savn etter han far flyttet langt av gårde.
Det er så mye rundt alt, skole,venner,fritid,daglig, hele tiden bli tappet for energi men ennå måtte holde hode oppe for resten av familien. Aldri avlastning og ikke er det å overlate gutten til hvem som helst.
Akkurat i dag orker jeg nok ikke å skrive noe mer enn dette, for med den minimale nattesøvnen jeg har får føler jeg meg som et bommulshode.
Generelt er min sønn under utredning nå pga adhd, ikke nok med at det tar noe vanvittig lang tid, men i tilegg sliter han psykisk med savn etter han far flyttet langt av gårde.
Det er så mye rundt alt, skole,venner,fritid,daglig, hele tiden bli tappet for energi men ennå måtte holde hode oppe for resten av familien. Aldri avlastning og ikke er det å overlate gutten til hvem som helst.
Akkurat i dag orker jeg nok ikke å skrive noe mer enn dette, for med den minimale nattesøvnen jeg har får føler jeg meg som et bommulshode.
Dette er akkurat som å lese om vår hverdag.
SvarSlettEn veldig aktiv,agressiv gutt som gradvis skyver alle unna.
Det er så sårt.
Ppd her er enestående,men Bup svikter gang på gang.
Vår sønn sliter også med savn.Storebrorsavn.Han er så eksplosiv for tiden,og ingenting ser ut til å hjelpe.
Han begynte på skolen torsdag,og allerede igår ringte skolen og lurte på hva de skulle gjøre..
Han hadde kastet rundt seg med ting,ville ikke høre,og slo til og med læreren.
Man blir så oppgitt over at systemet er så vanskelig.Det er vanskelig nok å innrømme for seg selv at man har et annerledes barn,om man ikke skal måtte kjempe for å få den hjelpen man har krav på.
Klem fra ei frustrert mamma
Ingenting er bedre enn å se at en ikke er alene. Selv har jeg funnet ut at det er mye opplyst nå om slike barn som sliter, men ikke omfanget av det, hva det innebærer å ha et slikt barn eller flere.
SvarSlettAlle kampene fysisk og psykisk er som oftes det som sliter. Alle de tlf fra skole om da dette barnet. Selv har jeg vært borti gutten er borte gjentatte ganger.
Tusen takk for at du la inn innlegg det er godt å dele tanker og erfaringer uten å bli dømt.
Håper du titter innom igjen å deler tanker med meg.
"Det er så mye rundt alt, skole,venner,fritid,daglig, hele tiden bli tappet for energi men ennå måtte holde hode oppe for resten av familien. Aldri avlastning og ikke er det å overlate gutten til hvem som helst."
SvarSlettDette er en tro kopi av meg også.
Aldri kan vi la han dra noe sted alene.Da ender han opp i konflikter.Aldri å kunne ta han med på en butikk,for da vet jeg ikke hvor han finner på å forsvinne,for å forsvinne gjør han hver gang.
Aldri å ha avlastning.Vi har ingen familie som kan avlaste oss,så alt faller på oss.
Aldri å kunne sette seg ned å slappe av,for både øyne og ører må følge med hvor han er,og hva han gjør.
Aldri å kunne forutsi dagen.Ingen vet hvordan eller hvorfor dagene blir som de blir.Sukker har ingen innvirkning.Det hadde vært enklere hvis det hadde det..
Jeg venter bare på den dagen han ikke blir bedt i bursdager lenger,og den dagen hans få kompiser slutter å ringe.
Det kommer til å skje,dersom vi ikke får mere hjelp.
Det er så utrolig vondt å være mamma til en sånn gutt!
Å ikke kunne finne den riktige nøkkelen til hans "dør"
....sukk....
Abonner på: Innlegg (Atom)
Det er så mye fortvilelse rundt det å være foreldre for slike barn, vi sitter å ser på fra avstand at de uten hensikt frastøter seg venner, ikke med hensikt lager store konflikter av bagateller.
SvarSlettHer står også jeg på egne bein med min gutt. Ikke kan jeg levere han til hvem som helst og ofte når jeg kan spørre de nærmeste kan jeg liksom se et lite "off" i øynene dems. Utrolig trist og det gjør vondt.
Regnværs dager her er slitsomt. Å være inne en hel dag går rett og slett ikke. Som sagt det er ikke helt det samme med barn som ikke har en diagnose og ikke alle klarer helt å forstå all frustrasjon som gjerne følger dette.
Det følger mange tårer og triste tanker. Hvordan skal man klare å gjøre dagene lettere for barna våre, hvordan skal vi klare å forklare de hvordan prate til venner. En egig hodekjør og hodepinetabletter er forbruksvare her hos meg.
Takker igjen, velgig godt å dele tanker med andre som forstår.
www.bokstavbarna.no
SvarSlettEt veldig aktiv forum for personer og pårørende med bla adhd