Han skyver venner vekk
Vi var på tivoli i går. En grei ting med 8 åringen her i huset, å komme seg ut, la han få ut litt.
Syk og feber har jeg men føler meg pliktig til dette siden jeg har lovet barna dette.
Han koser seg veldig med karuseller, lodd og bamsefanging. Det som ikke er noe gøy er uansett hva jeg gir den gutten blir han aldri fornøyd. Han kan komme med utfall som "du lovet meg" "du juger" he he noe jeg aldri har gjort, men fantasien er stor. Kan jo si at for en uke siden lovet jeg han is, så kan han komme med den en uke senere, selvom han fikk is.
Jeg er veldig direkte til han, stopper, får han til å se meg i øynene, får han til å gjenta det jeg sier. Ennå går fortsatt noe ikke inn til han.
Han er en mester til å sutre når ting ikke går hans vei. Jeg prøver gang på gang å fortelle han at det ikke nytter og at jeg forstår han bedre når han prater.
I dag kom en klassekamerat, de har hatt litt opp og ned turer og ofte kommer min sønn hjem og forteller at de ikke er venner. Jeg kan spørre om hvorfor. Han kommer med en forklaring men jeg vet at han utelukker sine egne handlinger. Ofte setter jeg meg ned med han å får han til å fortelle hele historien og som oftes kommer det fram til at hendelsen er da en misforståelse.
Altså venner rundt han trekker seg unna for han er sta, skal ha det på sin måte eller ingen måte, han er sjefete og mest av alt han gjør aldri noe galt. Når det ikke går hans vei blir han sinna og venner vil ikke leke mer. Jeg forstår barna godt for de handler ut i fra hendelsen, men jeg skulle virkelig ønske jeg fant en måte å forklare gutten min på at vi mennesker må være fleksinle til å lytte, prøve og at det er lurt å prøve andre ting enn bare det en selv føler er riktig.
Han har en utrolig evne til å trosse alt som blir sagt. Jeg sier A og han gjør B. Det er alle de hverdaglige kampene. Jeg kan heller ikke slippe han løs med å få viljen sin for da suger han til seg alt. Jeg prøver å ha faste klare rammer med mulighet til utvikling for han innenfor dette. Som ALLTID lekser etter skoletid, dette har jeg brukt et år å innføre og nå vet han hvordan det fungerer og spør aldri om noe annet enn å få slappe av litt og det er greit.
Jeg vier min hele og fulle tid til han ved kveldstider. Kveldsmat og prat. Tannpuss, lesing og nattakos. Dette fungerer når jeg er her. Hadde jeg vært borte ville han ha testet grenser til det ytterste. Det er vanskelig å dra på foreldremøte, men det må jeg jo og da er han opp til jeg kommer hjem.
Min samboer prøver så godt han kan, men det blir lettere å la han sitte å lese til jeg er hjemme en grin og skrik uten at min samboer helt vet hveordan han skal takle det.
MEN de to fungerer flott ute med aktiviteter.
Syk og feber har jeg men føler meg pliktig til dette siden jeg har lovet barna dette.
Han koser seg veldig med karuseller, lodd og bamsefanging. Det som ikke er noe gøy er uansett hva jeg gir den gutten blir han aldri fornøyd. Han kan komme med utfall som "du lovet meg" "du juger" he he noe jeg aldri har gjort, men fantasien er stor. Kan jo si at for en uke siden lovet jeg han is, så kan han komme med den en uke senere, selvom han fikk is.
Jeg er veldig direkte til han, stopper, får han til å se meg i øynene, får han til å gjenta det jeg sier. Ennå går fortsatt noe ikke inn til han.
Han er en mester til å sutre når ting ikke går hans vei. Jeg prøver gang på gang å fortelle han at det ikke nytter og at jeg forstår han bedre når han prater.
I dag kom en klassekamerat, de har hatt litt opp og ned turer og ofte kommer min sønn hjem og forteller at de ikke er venner. Jeg kan spørre om hvorfor. Han kommer med en forklaring men jeg vet at han utelukker sine egne handlinger. Ofte setter jeg meg ned med han å får han til å fortelle hele historien og som oftes kommer det fram til at hendelsen er da en misforståelse.
Altså venner rundt han trekker seg unna for han er sta, skal ha det på sin måte eller ingen måte, han er sjefete og mest av alt han gjør aldri noe galt. Når det ikke går hans vei blir han sinna og venner vil ikke leke mer. Jeg forstår barna godt for de handler ut i fra hendelsen, men jeg skulle virkelig ønske jeg fant en måte å forklare gutten min på at vi mennesker må være fleksinle til å lytte, prøve og at det er lurt å prøve andre ting enn bare det en selv føler er riktig.
Han har en utrolig evne til å trosse alt som blir sagt. Jeg sier A og han gjør B. Det er alle de hverdaglige kampene. Jeg kan heller ikke slippe han løs med å få viljen sin for da suger han til seg alt. Jeg prøver å ha faste klare rammer med mulighet til utvikling for han innenfor dette. Som ALLTID lekser etter skoletid, dette har jeg brukt et år å innføre og nå vet han hvordan det fungerer og spør aldri om noe annet enn å få slappe av litt og det er greit.
Jeg vier min hele og fulle tid til han ved kveldstider. Kveldsmat og prat. Tannpuss, lesing og nattakos. Dette fungerer når jeg er her. Hadde jeg vært borte ville han ha testet grenser til det ytterste. Det er vanskelig å dra på foreldremøte, men det må jeg jo og da er han opp til jeg kommer hjem.
Min samboer prøver så godt han kan, men det blir lettere å la han sitte å lese til jeg er hjemme en grin og skrik uten at min samboer helt vet hveordan han skal takle det.
MEN de to fungerer flott ute med aktiviteter.
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Kommentarer