Konfirmasjonsmøter og diagnoser

Det knøyt seg i magen min når vi kjørte opp på siden av bygge hvor konfirmasjonsmøte skal være. Det stod over 30 ungdommer bare utenfor.

Jeg så hvordan gutten min rykket til i kroppen med litt bekymret blikk flakkende.

Jeg følte det som løvens hule. Ungdommer kan være brutale. Her lar jeg min sønn gå tilbake til flere av mobberne og alle de som lurer på hvorfor han ikke går på ungdomsskolen.

Han går på en alternativ skole med 15 faste ungdommer og faste voksne. I et år har han hatt denne tryggheten som har hjulpet gutten å verdsette seg selv og sine ferdigheter.

Nå var han på vei tilbake til jentene som skrev stygge ting på facebooksiden hans, guttene som mobbet han verbalt over flere måneder og alle de som lurer.

Jeg gråter innvending over situasjonen..........men kan det være et godt utfall av dette?

Jeg ser på han og sier at jeg kan gå inn å prate med den voksne, men samtivitg vet jeg at det er bare dumt. Han er ungdom og ingen ungdom har med mamman sin rundt.
 Jeg må prøve å gi litt slipp, men smertene gutten min har vært igjennom er som åpne sår.

Jeg sitter i bilen og føler han titter på alle ungdommene utenfor........Dette året som har gått har løftet han opp og frem. Han lærer og går rak i kroppen. Depresjonen er dempet og lysten til å gå på skolen er der hver morgen.......og nå kunne hele denne situasjonen ødelegge alt?

Han ser på meg å sier det går bra og går ut av bilen. Det stikker i brystet mitt over hvor TAPPER han er.
Timene er som sekunder og jeg lurer og tenker.
Han ønsker så veldig å være en del av resten uansett hva som skjer.

Tiden var inne og jeg kjører opp ved siden av bygget og venter.
Alle spørsmålene i hode mitt svirret rundt.

Han kom gående opp mot bilden og satte seg inn.
Jeg kjører avgårde og spør hvordan det har vært på møtet.

Det var mange der mamma.
 Vet du hva mamma?

Vet du hva som skjedde?

Jeg møtte en barneskolevenn, vi kaller han E. Jeg stod å pratet med E i gangen også gikk jeg inn å samme meg HELT ALENE på et bord.
E kom å satte seg ved MITT bord mamma og vet du hva som skjedde etter det?
Det kom tre ungdommer til å SATTE seg ved BORDET MITT.........
Så ikk E igjen og vet du hva som skjedde da mamma?
De tre ungdommene BLE SITTENDE VED BORDE JEG SATT.....
Det hadde sikkert ikke skjed hvis E ikke hadde satt seg ned først.

Ordene til gutten min rev inni meg og jeg sier "du må ikke undervurdere deg selv, de hadde helt sikkert satt seg ned."

Vi så på en film mamma, den var veldig fin.
Også forklarte gutten hva filmen handlet om. Den handlet om en gutt som endret verden ved å gi til andre. Han ble også mobbet.

Jeg var så glad for at dette hadde vært en gd situasjon for han. Selv om det kostet han mye energi og tapperhet så gav det han MESTRING over å delta..........

Dette er første gangen på ET ÅR som han er i en så stor mengde med ungdommer. Jeg vil si det er en STOR progresjon i riktig retning.

Angst, depresjon, asperer og adhd

er ikke lenger det som styrer våre dager.

 



Jeg håper av hele mitt hjerte dette kan være en god ting i livet hans og at det ikke gir tibakefall.
En ting skal være sikkert og det er at denne mestringen hadde han ikke hatt uten å prøve.
Jeg som mor må oppmuntre selvom det gjør vondt. Som mor vil jeg bare verne om og ikke la noen skade han.

 

Jeg fortalte gutten min hvor STOLT jeg er av han flere ganger 

og at han må være STOLT av seg selv.