Mine, dine og våre barn
Jeg kjenner jeg virkelig er irritert på far til barnet som egentlig aldri prioriterer gutten.
Kona i huset der og de små barna der kreves først uansett. Far har aldri vært på en samtaletime i barnehage, skole (untatt et møtet da han bodde hos sin far) eller videre på møter innenfor diagnosene, skole, BUP, lege, PPT...................ALTSÅ, alle dere det ute som har barn eller selv har diagnose vet hvor mange møter det er. I tillegg på skole er det uttalige møter. Bup møter, ppt møter osv...............Noen ganger glemmer jeg å puste innimellom.
SÅ har vi denne faren da som legger alt til rette nå for sine nye barn og gammel kone og hans første fødte sønn får knapt nok rester. Problemet ligger mye i at gutten her sliter nettopp med depresjon, savn av sin far, oversett, nedprioritert, ikke elsket og plaget over å være i det hjemmet der uten far til stedet.
Jeg kjenner jeg blir sinna og uansett hvor mye jeg har fortalt til far at sønn hans trenger HAN og ikke alt rundt. Det gikk fra tre helger i mnd over to mnd også funket ikke det, så nå er det knapt to helger i mnd.
Siden min gutt ikke ser sin far hver dag og har et ekstremt følelsesmessig behov over sin far så blir jeg så sint når far ikke gidder å engasjere seg. JEPP ikke gidder. for her snakker vi prioriteringer. PRIORITERINGER på høyt nivå.
Gutten her brakk fingeren for noen uker siden og hele dagen gikk med på kjøring fylket rundt hit og dit for å ende opp på et sykehus. Dette var dagen far skulle ha han, men han kunne så klart ikke dra fra jobben? Lurer på om det hadde vært et alternativ hvis de nye barna hans hadde brukket noe.
Uken etter måtte jeg på kontroll og far kunne så klart ikke være med da heller, hehe....jobb og prioriteringer og ALLTID unnskyldninger.
Jeg kontaktet han for å gi beskjed om kontroll om fingeren igjen om tre uker. Jeg tenkte da at han har god tid på å prioritere SØNN sin. Tja det var han litt usikker på .
Jeg har så lyst og bare ikke irritere meg, men å se min sønn og hvor lei seg han blir HVER gang han IKKE blir prioritert blir jeg knust.
På sykehuset jublet gutten da han brakk fingeren, endelig var det hans tur og være "syk" og gledet seg til å sytes synd på. Han er jo så god hehe og det første han sa var at nå måtte han være hjemme fra skolen, for det hadde andre i klassen vært når de brakk noe..Heheh.............
Derfor er det så leit å se at far ikke gjør noe for å glede sønn sin i en slik episode. Som å komme med noe godt hjem til han for å vise. Jeg blir så sint og ennå mer sint når jeg tenker på det.
Jeg er glad gutten er 12 for nå ordner han selv litt, men igjen så kreves det rutiner og forutsigbarhet. Vansklig.
Det har gått så langt at BUP ikke inviterer han til møter, for han svarer ikke på brev og tester han skal fylle ut og kommer aldri på møter. En gang ble det ringt på BUP og informert at han ikke kom, dette sier far han ALDRI har gjort og at han aldri har fått noe brev. ENTEN så juger han eller så han han ei kone som hjelper til å sabotere her.,
Kona i huset der og de små barna der kreves først uansett. Far har aldri vært på en samtaletime i barnehage, skole (untatt et møtet da han bodde hos sin far) eller videre på møter innenfor diagnosene, skole, BUP, lege, PPT...................ALTSÅ, alle dere det ute som har barn eller selv har diagnose vet hvor mange møter det er. I tillegg på skole er det uttalige møter. Bup møter, ppt møter osv...............Noen ganger glemmer jeg å puste innimellom.
SÅ har vi denne faren da som legger alt til rette nå for sine nye barn og gammel kone og hans første fødte sønn får knapt nok rester. Problemet ligger mye i at gutten her sliter nettopp med depresjon, savn av sin far, oversett, nedprioritert, ikke elsket og plaget over å være i det hjemmet der uten far til stedet.
Jeg kjenner jeg blir sinna og uansett hvor mye jeg har fortalt til far at sønn hans trenger HAN og ikke alt rundt. Det gikk fra tre helger i mnd over to mnd også funket ikke det, så nå er det knapt to helger i mnd.
Siden min gutt ikke ser sin far hver dag og har et ekstremt følelsesmessig behov over sin far så blir jeg så sint når far ikke gidder å engasjere seg. JEPP ikke gidder. for her snakker vi prioriteringer. PRIORITERINGER på høyt nivå.
Gutten her brakk fingeren for noen uker siden og hele dagen gikk med på kjøring fylket rundt hit og dit for å ende opp på et sykehus. Dette var dagen far skulle ha han, men han kunne så klart ikke dra fra jobben? Lurer på om det hadde vært et alternativ hvis de nye barna hans hadde brukket noe.
Uken etter måtte jeg på kontroll og far kunne så klart ikke være med da heller, hehe....jobb og prioriteringer og ALLTID unnskyldninger.
Jeg kontaktet han for å gi beskjed om kontroll om fingeren igjen om tre uker. Jeg tenkte da at han har god tid på å prioritere SØNN sin. Tja det var han litt usikker på .
Jeg har så lyst og bare ikke irritere meg, men å se min sønn og hvor lei seg han blir HVER gang han IKKE blir prioritert blir jeg knust.
På sykehuset jublet gutten da han brakk fingeren, endelig var det hans tur og være "syk" og gledet seg til å sytes synd på. Han er jo så god hehe og det første han sa var at nå måtte han være hjemme fra skolen, for det hadde andre i klassen vært når de brakk noe..Heheh.............
Derfor er det så leit å se at far ikke gjør noe for å glede sønn sin i en slik episode. Som å komme med noe godt hjem til han for å vise. Jeg blir så sint og ennå mer sint når jeg tenker på det.
Jeg er glad gutten er 12 for nå ordner han selv litt, men igjen så kreves det rutiner og forutsigbarhet. Vansklig.
Det har gått så langt at BUP ikke inviterer han til møter, for han svarer ikke på brev og tester han skal fylle ut og kommer aldri på møter. En gang ble det ringt på BUP og informert at han ikke kom, dette sier far han ALDRI har gjort og at han aldri har fått noe brev. ENTEN så juger han eller så han han ei kone som hjelper til å sabotere her.,
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Kommentarer