Når han slår seg vrang.
Har så lyst å dunke hodet mitt i veggen, løpe ut å skrike, gråte.
I dag satte han seg på bakbeina igjen og jeg prøver så langt det lar seg gjøre å være rolig, holde meg i skinnet og det krever så sinnsykt mye av en å holde roen ved slike utbrudd.
Siden det er høstferie så fikk han lov å være litt lengere oppe. Da jeg først sa han fikk gå å pusse tennende sine nektet han.
Jeg gjentok meg selv tre ganger, begynte å telle på fingrene mine og til slutt måtte jeg bære han inn i senga. Der nektet han å kle av seg, slo i vegger og det som var rundt. "du er ikke gla i meg, du er ikke gla i meg" gjentok han mens jeg tok av han buksen mens han sprellet og slo.
Når han er slik og jeg prøver å prate med han, holder han seg for ørene, skriker og snur seg vekk.
Jeg sa rolig til han at han fikk roe seg litt og gi meg beskjed når han ville prate. Det tar som regel 10 min også kommer han.
Da har han roet seg og et åpen for å kommunisere igjen. Jeg spørr han hva han mener jeg burde gjøre når han slår seg vrang, men han klarte ikke komme med noe konnkret der. Men han ba om unnskyldning og vi klemmet hverandre og sa vi er glad i hverandre.
Men det er når slike utbrudd pågår som er vanskelig, han kan virkelig sette seg på bakbeina og nekte, kan sette seg ned og nekte. Da kan han slå i ting, banke i ting, kaste ting eller skrike, gjerne komme med kommentarer han vet svir på foreldre.
Når han ligger å sover stryker jeg han over håret og får så vondt av den lille kroppen som sliter slik.
Faren hans har vi heller ikke hørt noe fra, de var der i juli og tiden tikker. Nå har gutten her gått inn i en forsvarsmodus som vanlig hvor han nekter å prate om sin far. Akkurat som faren ikke eksisterer for han. Men det er vel hans måte å takle skuffelsene far gir han ved å ikke ta kontakt eller bestille bestille biletter til han.
Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre.
I dag satte han seg på bakbeina igjen og jeg prøver så langt det lar seg gjøre å være rolig, holde meg i skinnet og det krever så sinnsykt mye av en å holde roen ved slike utbrudd.
Siden det er høstferie så fikk han lov å være litt lengere oppe. Da jeg først sa han fikk gå å pusse tennende sine nektet han.
Jeg gjentok meg selv tre ganger, begynte å telle på fingrene mine og til slutt måtte jeg bære han inn i senga. Der nektet han å kle av seg, slo i vegger og det som var rundt. "du er ikke gla i meg, du er ikke gla i meg" gjentok han mens jeg tok av han buksen mens han sprellet og slo.
Når han er slik og jeg prøver å prate med han, holder han seg for ørene, skriker og snur seg vekk.
Jeg sa rolig til han at han fikk roe seg litt og gi meg beskjed når han ville prate. Det tar som regel 10 min også kommer han.
Da har han roet seg og et åpen for å kommunisere igjen. Jeg spørr han hva han mener jeg burde gjøre når han slår seg vrang, men han klarte ikke komme med noe konnkret der. Men han ba om unnskyldning og vi klemmet hverandre og sa vi er glad i hverandre.
Men det er når slike utbrudd pågår som er vanskelig, han kan virkelig sette seg på bakbeina og nekte, kan sette seg ned og nekte. Da kan han slå i ting, banke i ting, kaste ting eller skrike, gjerne komme med kommentarer han vet svir på foreldre.
Når han ligger å sover stryker jeg han over håret og får så vondt av den lille kroppen som sliter slik.
Faren hans har vi heller ikke hørt noe fra, de var der i juli og tiden tikker. Nå har gutten her gått inn i en forsvarsmodus som vanlig hvor han nekter å prate om sin far. Akkurat som faren ikke eksisterer for han. Men det er vel hans måte å takle skuffelsene far gir han ved å ikke ta kontakt eller bestille bestille biletter til han.
Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre.
Åh som jeg kjenner meg igjen i det jeg leser hos deg ....tro kopi av min gutt før vi fikk stilt diagnose og begynnt medisinering .Har ikke ord for hvordan jeg kan beskrive lekse helvete den gang.... men tro meg jeg vet hva du går gjennom og det er en slitsom tid. Men det blir forhåpentligvis bedre etter hvert når dere er ferdig med utredningen og vet hvilken vei dere må gå videre.
SvarSlettTrist at du velger å bryte ut av forholdet ditt ,nå vet jeg jo ikke hva som ligger bak men har dere søkt proffesjonell hjelp ? har han prøvd å sette seg inn i evt diagnose til sønnen din . Det er hjelp å få til slikt på familiekontor , ikke sikkert mannen din helt forstår alt som skjer rundt han og du er bare kjempe sliten ...også baller det på seg.
Ønsker deg lykke til videre og husk ... etter regn kommer sol :-)