Aspergerdiagnosen møter motstand

Jeg som er mor til et barn med Asperger, depresjon, angst, dysleksi, ADHD er godt kjent med motgang både i skole- og helsetjenesten.

Medgang også men i så små doser at motgangen begraver medgangen. 

Oppfølgingen, utredningene og diagnosene til min sønn kan sammenlignes med “to og femti plukk opp”, strødd utover, uorganisert og plukker i blinde. Hvorfor Aspergerdiagnosen kom i 2018 når han burde fått denne under utredningen i 2012 er ikke godt å si. Jeg har tatt saken videre til NPE (Norsk pasient- skadeerstatning)

Seks år uten diagnosen er seks år for mye og så klart et grunnlaget for forverring av depresjon og angsten.

48 personer i grunnskolen har vært involvert. 48 personer…….til en gutt som har asperger og alt nevnt over.
Med motgang så mener jeg alle gangene skolevesenet lukker øynene istedenfor å gripe fatt, hver gang de peker en finger på meg som mor når de ikke klarer å gjennomføre tiltak på en god måte, hver gang de klarer å snu en utfordring på skolen til at jeg som mor føler skyld, måten de hever seg over meg på samarbeidsmøter, hver gang referat skrives mot meg som mor og skolen unnlater å nevne sine egne feil.

Av de 48 personene er det en håndfull med mennesker som har gitt meg følelsen av støtte og trygghet. De har ikke rettet en finger mot meg, de har ikke snakket over hodet på meg men de stått bak min sønn og meg i møter og hverdagen. 

Disse menneskene burde det vært flertallet av og ikke fåtallet.

Jeg har skrevet til fåtallet og takket for hvordan de holdt om oss, gav oss trygghet og stod opp for oss. Reaksjonene er de samme «det er jo faktisk jobben min» men det er faktisk mer enn det.
Det kan da ikke være 44 av 48 personer som ikke kan helheten av jobben sin? De 44 kan nok jobben sin, men jeg vil si de mangler kunnskap, evne eller lyst til å ta den jobben det krever for at min sønn og mange andre skal få en god hverdag.
Mange av de 44 personene har vært mer opptatt av § og hvilke rettigheter min sønn ikke har. De 44 personene har derfor stilt krav til min sønn og meg som andre normalt fungerende barn. Alle hverdager er krevende for min sønn og derfor kan disse 44 personene presse på med «han må han skal, oppnåelse som alle andre».

Alle tårer har gjort meg sterkere til å kjempe for rettferdighet. 

Det er så tydelig at han ikke fungerer i den normale skolehverdagen så hvorfor kan ikke flere av disse 44 personene sette ned beinet for oss og kjempe med oss?

Jeg har lest, lest meg opp på retningslinjer BUP bruker, fagtermer og fagbøker knyttet opp til utredning, angst, depresjon og asperger for å klare å møte skole- og helsetjenesten i tverrfaglige møter.

En mor burde bruke sin tid på sine barn, men mange må bruke krefter på å forberede seg til møter med skole- og helsetjenester.  For hvem er der for han hvis jeg ikke hadde tatt tak?

Det gjør meg trist og forbanna når jeg går igjennom saken til min sønn, hundrevis av papirer, epikriser, rapporter, utredninger og diagnoser. Hvordan har det seg at han hele veien faller imellom og ikke får den stolen med forståelse før nå som 18 1/2 år.

Vår redning var fem nye mennesker på VG3 som satte ned beinet, de så han og den vanskelige hverdagen. De gav meg troen igjen og dette ble starten på et nytt liv med Aspergerdiagnosen, verdifull hverdag, tilrettelagt, forståelse og rettigheter.