Asperger - diagnosen etter 18 år

-->

Det er lenge siden jeg har skrevet så mye her på denne siden, men nå vil jeg dele litt med dere.

18 ½ år skulle det ta før min sønn fikk diagnosen Asperger. Det hadde vært greit hvis denne utredningen var den første.

2006 er året hvor PPT og lærer skriver om utfordringer med det sosiale og konsentrasjonen. Lærer skriver også at det er vanskelig å etablere øyekontakt med gutten.

2006 – 2008 er PPT inne og i alle papirer skrives det om alle tilleggsvansker / tilleggsdiagnoser, dysleksi, særegen atferd i klasserommet og manglende sosiale ferdigheter.

2008 / 2009 er året hvor en nevropsykolog under sterk tvil setter diagnosen ADHD, og videre skriver han at gutten trenger mye tilrettelegging i framtiden.

Tvilen som psykologen legger til grunn er at han er faglig god i alle fag og at han skiller seg ut i flere områder fra ADHD skalaen, intervjuer og observasjoner. Psykologen skriver i denne epikrisen at gutten har manglende sosiale ferdigheter og at dette som bør følges opp.

2009 er året jeg sender en klage til fylkesmannen med klage på atferden til en lærer og den psykososiale loven.

2010 krever fylkesmannen at kommunen gransker og utreder skolen, læreren og de situasjoner som jeg har skrevet.

Etter det jeg har forstått mister denne lærer rett og mulighet til å være klassekontakt, men fortsetter på skolen.

Årene går, møtene står i kø, telefoner fra skolen hver dag og tårevåte kvelder.

2011 starter det som skal være en Asperger utredning. Det som jeg trodde var en fullkommen utredning, men som viser seg å være en ufullstendig utredning.

Noe jeg fikk klarhet i nå 2018.

Utredningen konkluderte med en diagnose som relasjonsskader og de påpeker at atferden har trekk innenfor Asperger men gutten har for mye sympati.

Alle de papirer som ligger til grunn fra 1.klasse hvor det påpekes at gutten har manglende sosiale ferdigheter og andre kriterier innenfor Aspergerdiagnosen. Dette ser ikke ut til å ha betydning og som mor så har man tillitt til at helsevesenet gjør en grundig utredning.

2012 begynner gutten på spesialskole og livene våre blir som en dans på roser. Denne spesialskolen har alle de rammene som gutten trengte med forutsigbarhet, forståelse, omsorg og ikke minst samarbeid med meg som mor.

2015 er gutten godt rustet og kan møte opp på en VG-skole. Her går gutten i to år med utfordringer underveis, men det jeg trodde var god oppfølging viser seg å være «se mellom fingrene».

Alle utfordringer som gutten hadde og som påvirket skolegangen lot de skli mellom fingrene.

2017 bytter gutten VG-skole til en annen by og her blir det andre «boller». Skolen sier «stopp» etter tre måneder og sier at her kreves det en til en for at gutten skal bestå. Det blir helomvending og skolen kobler på flere distanser som bistår gutten i endringen.

Han får kutt i antall timer hver uke og dagene legges til rette.

Det er her jeg refererer til min antagelse om Asperger siden 4. klasse og de oppfordrer meg til å kontakte fastlegen.

Fastlegen henviser gutten til spesialhelsetjenesten og utredningen starter etter noen måneder.

Februar 2018 er det oppsummering etter utredning og Asperger blir satt.

Det går ikke an å beskrive følelsene jeg satt med, men jeg vet flere der ute kjenner igjen følelsen.

Føleøsen av å kjempe for sitt barn år etter år igjennom en skolegang som er fylt med tårer, sorg, anklagelser, mistolking og ikke minst motgang.

Det var som å åpne en kran og tårene mine rant i mange timer. Ikke pga diagnosen, men etter alle de årene som ingen har hørt min stemme, en mors stemme og endelig er vi ved veis ende.

Jeg vil heller si at nå er vi ved livets start, for det er nå guttens liv starter med det han har rett på. 10 år for sent.....

Det er nå kampen begynner for å rettferdighetsgjøre alle disse årene, og ikke minst økonomisk.

Jeg har nå satt opp time hos NAV for å søke om å få tilbakebetalt økonomisk støtte siden 2011.

Jeg skal også ta kampen til NPE (Norsk pasient- og skadeserstatning).

Her ønsker jeg å belyse tap av jobbmuligheter, tap av muligheten for 100% stilling og tap av jobb som er i andre kommunen som jeg må ha sagt nei til.

Det er mye, men jeg starter her fordi mitt ønske framover er ikke bare det som er nevnt ovenfor, men jeg ønsker at vi som foresatte må bli sett og hørt. Vi må bli trodd og ikke minst så må utredningene være grundig med nødvendig informasjon tilbake i tid.

Jeg ønsker at anklagelsene mot foreldre skal ta slutt fordi barn ikke har de sosiale ferdigheter som er innenfor «normalen» i skolen.

Jeg ønsker at foreldre skal føle støtte i møter med alle de forskjellige distansene, og ikke motgang.

Jeg ønsker at foreldre skal våkne om morgenen og se fram til møte med skolen som en støtte og ikke motgang.

Forstå meg rett, vi har også positive opplevelser igjennom disse 18 årene.

Dessverre så er motgangen vi har møtt både større, verre og mer utfordrende enn medgangen.

Det er jo ikke slik at en forelder skal huske den «ene» dama fra PPT som gav støttet for åtte år siden!!! Vi bør huske alle de 14 forskjellige PPT menneskene som har vært innom saken.

Det bør heller ikke være 14 forskjellige PPT, men det er en helt annen debatt.

Dette blir langt og jeg takker hver enkelt som leser seg igjennom.

Ha en fin dag.

Det er lenge siden jeg har skrevet så mye på denne siden, men nå vil jeg dele litt med dere. 18 ½ år skulle det ta før...

Publisert av UNIKE barn som krever litt ekstra 16. april 2018