Raseriutbrudd

Jeg vet virkelig ikke hvor dette vil ende........

I dag har det vært ille og jeg klarer ikke slutte tenke på " hva hvis jeg bare hadde gitt meg litt tidliggere"
Samvittigheten gnager meg.........hver gang.........

Dagen startet i dag tidlig da gutten sier han er løs i magen. Greit sier jeg, du får bruke litt tid på å se om du blir bedre. Så går jeg rundt og tenker mens jeg velger hjemmedag med jobb at gutten er lei skolen hver morgen, bruker slike utrykk hver morgen. Er det ikke magen er det hode osv.......Gutten roper ulv ulv og jeg står faktisk og tror mindre på han. Dårlig samvittighet ja og tro meg jeg har sendt han syk på skolen fordi jeg tror han juger. Hva skal jeg gjøre da? Hadde jeg holdt han hjemme hver gang ville han ikke vært på skolen.

Uansett så har jeg mine metoder for å få fram litt sannhet. Jeg legger fram en vitamintablett og sier til gutten at det er mot løs mage. Gutten spør om hva visst han ikke er så løs og jeg sier at han kan få forstoppelse for poenget er at han er løs i magen som han sa så da er det ikke noe problem. Gutten nekter å ta den og jeg fortsetter så klart. Egentlig burde jeg ha stoppet der, men tanken på at han skal få viljen sin både med å være hjemme på en løgn og slippe unna det gjør meg irritert.

Alt bare fortsetter verbalt for jeg står på mitt med tabletten og gutten sitter til slutt og slår i bordet og roper at han vil dø. Jeg går rundt og tenker mitt stille sinn at dette klarer jeg ikke snart noe mer. Jeg stopper opp og sier til han at dette er alvorlig for jeg må snart ha hjelp til å håntere han. Han skriker og roper bare at han vil dø. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå og vet ikke hvordan håndtere denne situasjonen men jeg klarer ikke la det være. Jeg burde ha gitt meg, men pusher gutten mer som fører til at han skal stikke noe jeg ikke alr han gjøre i dette humøret. Det ender med at han sklir under bordet og jeg holder han fast i armen slik at han ikke får løpt avgårdet. Gutten er stop og tung. Jeg er liten og nett, men uvante krefter kommer til og jeg løfter gutten opp på benken. Han prøver i en tid å komme av gårde men jeg stopper han og nekter han å stikke ut. Til slutt løper han fra meg og opp trappen, jeg etter...........noe som ender med at tøflene glir unna og jeg faller i trappen. Gutten hart forsvunnet og jeg løper etter for jeg vet at han ikke vil komme tilbake nå for slik som dette har det aldrig vært før.

Jeg løper etter og roper på han, han svarer og jeg ber han komme tilbake. Han roper tilbake at da skal vi glemme alt dette og jeg sier så klart ja. Jeg står midt i et bolilag med masse naboer ..............

Han kommer inn og jeg går rett på badet og tårene begynner å renne ustoppelig. Jeg tenker på min oppførsel og hans og lurer på hvor dette vil ende.

Gutten hører jeg antagelig snfser på badet og angeren kommer i han litt etter litt og han ber om unnskyldning. Spør hvordan det gikk med meg da jeg falt og om han kunne få en kos.

Vi blir stående i gangen og klemme hverandre og han er så lei seg noe jeg er også. 

Jeg priser meg at dette ikke skjer alt for ofte men det skjer.

Gutten her har problemer med impulsivitet og asperger. Jeg må lære meg hvordan håndtere dette men jeg syntes det er vanskelig. Prøver å lære meg men vanskelig.