I morgen starter utprøvningen av medisiner.
Rart å tenke på. For ca 6 år siden startet første møtet som skulle føre til en års lang utredning til min gutt. Jeg angrer ikke på noe og ville gjort det samme igjen.
Jeg har i så mange år sagt nei til medisinering. Nettopp pga mye annet skal lige til rette.
Områdeperdiater mente gutten ikke var et adhd tilfelle, mye peker mot.
Jeg har i så mange år sagt nei, pga gutten min, men nå er han så stor. Jeg hører hva han sier og som mor er det drepen å vite at han lider.
"mamma, jeg har så mye i hode og får det ikke ut" var det som fikk meg til å tenke at denne gutten er stor nok. Nå kan han gi tilbake meldinger om sin egen vel og ve, formen og div.
4 uker fremover blir en spennende tid.
Jeg syntes nå det sosiale til min sønn har dabbet litt av etter han flyttet til sin far. Han er ikke så ofte ute, når han bodde her leket han hele tiden ute og jeg måtte hente han inn.
Det bekymrer meg litt, men jeg har en verbal munn som følger med min kropp så jeg fikk lettet på hva jeg mente.
I tillegg krever jeg å ha min sønn nesten 50% i denne utredningen, jeg liker å ha kontroll.
Hehe.....Jeg leser noen av mine første innlegg og tenker på hvor tøft dette var. Tårer og slit.
Nå så flyter alt så harmonisk og det er så godt. Mine små har det utmerket og ingenting er bedre enn som så.
Jeg har i så mange år sagt nei til medisinering. Nettopp pga mye annet skal lige til rette.
Områdeperdiater mente gutten ikke var et adhd tilfelle, mye peker mot.
Jeg har i så mange år sagt nei, pga gutten min, men nå er han så stor. Jeg hører hva han sier og som mor er det drepen å vite at han lider.
"mamma, jeg har så mye i hode og får det ikke ut" var det som fikk meg til å tenke at denne gutten er stor nok. Nå kan han gi tilbake meldinger om sin egen vel og ve, formen og div.
4 uker fremover blir en spennende tid.
Jeg syntes nå det sosiale til min sønn har dabbet litt av etter han flyttet til sin far. Han er ikke så ofte ute, når han bodde her leket han hele tiden ute og jeg måtte hente han inn.
Det bekymrer meg litt, men jeg har en verbal munn som følger med min kropp så jeg fikk lettet på hva jeg mente.
I tillegg krever jeg å ha min sønn nesten 50% i denne utredningen, jeg liker å ha kontroll.
Hehe.....Jeg leser noen av mine første innlegg og tenker på hvor tøft dette var. Tårer og slit.
Nå så flyter alt så harmonisk og det er så godt. Mine små har det utmerket og ingenting er bedre enn som så.
TUSEN TAKK! Har lest gjennom bloggen din, tårene har trillet fritt. Vår Magnus på 9 år, er i ferd med og avslutte utredning på BUP, han har Adhd. Har arbeidet med barn i mange år, er førskolelærer, og har det siste året revet meg i håret mang en gang; alt jeg vet hjelper for uttagering, "trass", testing av grenser etc, har ikke hjulpet med Magnus. Han er svart eller hvit, som jeg pleier og si, det er ingenting i mellom. Han mistet sin beste venn for et halvt år siden, han døde av svulst på hjernen, etter dette eskalerte den negative atferden noe vanvittig; raseriutbrudd hvor han har ødelagt alt på rommet sitt, mye vold mot oss foreldre, masse tvangstanker og null evne til konsentrasjon. Det går heldigvis litt bedre nå, godt er det for gutten vår, for jentene( 13 og 15 år) og for oss. Men dagene er fortsatt krevende, kjente spesiellt godt igjen det du skrev om kveldene og morgenen. Er sykemeldt 30 %, fordi han, på ingen måter, kan være alene på morgenen, jeg må følge han til skolen. Det tar rundt 2 timer og få han i seng, ting må skje i rette rekkefølge, han må gjøre det han pleier, hvis ikke vil det resultere i voldsomme utbrudd. Er spent på hvordan det går med medisineringen av din gutt, har også store problemer med og godta at magnus skal få medisiner. Mange spørsmål rundt bivirkninger, avhengighet, men det viktigste akkurat nå, er at han får det bedre. Det kan ikke fortsette slik det er nå, han sliter med veldig lav selvfølelse, sier selv han er slem og dum, han har god selvtillitt på noen områder; fotball og trommespilling, det er veldig bra, men vondt og se at barnet ditt har det vondt, og samtidig føle seg maktesløs. Ønsker deg alt godt, og igjen tusen, tusen takk! Klem fra Randi
SvarSlettHei og takk for tilbakemelding.
SvarSlettDet er ingen som kan sette seg inn i hva dette omhandler, før en sitter der selv og opplever det. Ikke lett og frustrerende så det holder. Jeg kan fortelle deg at det har blitt litt lettere med årene her, om det er pga depresjonen har gitt seg, far flyttet tilbake og mye av atferden forsvunnet eller om vi bare har vokst inn i en mer rolig hverdag vet jeg ikke ennå.
Uff, barn som har sorg kan få så veldig utfall, mer en vi voksne. Barn kan få tilbakefall på mye og reagere kraftig. Har han adhd kan dett eogså forverre seg når de opplever slik sorg som å miste sin nær venn.
Jeg har en del papirer på dette med sorg reaksjoner og atferd på dette hvis du ønsker så kan jeg sende deg linker til div. Nyttig for meg da barnet mitt opplevde dette i forbindelse med at faren flyttet.
Mye av det du sier om selvfølelsen er slik min gutt også fortsatt er, litt bedre men ikke bra. Bivirkningene har jeg skrevet litt om, men vi kan også kommunisere pr mail eller noe hvis du vil. En del av medisinene frarådes eller bes være ekstra oppmerksom nettopp pga dette med depresjoner og lav selvfølelse. Noen medisiner kan gi mer av dette.
Syntes det er viktig at vi kan binde slike opplevelser som dette sammen, hjelpe hverandre og gi forståelse. Viktig når hverdagen virker håpløs og man ikke ser lys i tunellen.