Vet du hva Differensialdiagnose er?

Det vil si en diagnose som går "hånd i hånd" med en annen diagnose, eller en diagnose som har symtomer parralelt med en annen diagnose.

ADHD diagnose har en del symtomer en skal utfylle under en utredning.

En utredning kan ta mange år.

Differensialdiagnose skal tas i betrakning hvis det viser seg tilfeller av dette under utredning. VIKTIG. Jeg har lest igjennom 40 sider skrevet av Sosial og Helsedirektorate som angår veiledning for ADHD diagnoser. Der står det under et eget kapitell ang differensialdiagnoser og det står skrevet hvor viktig det er å ta i betrakning akkurat dette.

Det vil si at de som utreder skal kartlegge hva annet barn kan ha, evt diagnoser eller andre ting som er viktig i forhold til familieliv osv for barnet.

Deretter står det at det er viktig å kartlegge, legge en behandlingsplan for dette FØR en videre utredning av ADHD diagnose.

Andre sykdommer, diagnoser og andre fakter som går hånd i hånd med adhd er:

Bipolar Lidelse(vanskelig å få stilt med barn)

Trama hendelser

Sorg

Død

Depresjon

og en del andre ting.

Det vil si at slike ting skal tas tak i før en videre utredning i tillfelle dette er årsaken til alle symtomene i barnets liv.

MØTET.....DET STORE MØTET

I ca en mnd har jeg lest og lest. Forbredt meg psykisk og mentalt til dette møtet. Har følt det har vært dommedagen.

På dette mætet skulle man se hvordan gutten lå ann på skole, hva som har skjedd, utviklingen osv, men viktigst av alt hva Bup fyren hadde å si om evt medisinering.

Den siste uken før møtet har vært slitsom, ikke bare møtet, men dagen etter hadde jeg eksamen, så det ble litt å lese til eller veksle imellom.

Jeg la strategier på hvordan jeg skulle gjøre det på møtet, hva jeg skulle si, hvordan jeg skulle si dette og framgangsmåten.

Jeg har vært så sliten og utmattet.

Jeg skulle nettopp ta opp dette med Differensialdiagnoser.

Jeg mener min sønn har vært dypt deprimert, pga kraftige sorgreaksjoner i forhold til hans far flyttet og samværet har mer eller mindre vært lik null.

Min sønn har som liten gått på en og samme barnehage. Der har de ikke lagt merke til noe som tilsier min sønn har hatt adhd. Han har med andre ord ikke skilt seg ut.

Han begynner på skolen, han får to halvsøsken på hver sin kant og samværed det året faller drastisk. Mange løftebrudd fra far og mnd kunne gå mellom helger.

Året etter første klasse flytter hans far på andre siden av landet og samværet blir lovet gull fra far, men dette ble kun med ord.

Ord blir brutt gjentatte ganger og min sønn ser etterhvert at far bare juger.

Min sønn endrer seg drastisk. Han begynner med:

Sengeveting, mareritt, våkner om natten, angst for å miste meg, lukter far rundt om, aggresiv, sinna, innesluttet, lei seg, lav selvtillitt, lav selvfølelse, raseriannfall, ukonsentrert, hyperaktiv, stakk fra skolen, gråter lett, svak faglig på skolen, lytter ikke, selvmordtanker opp til flere ganger, selvmordsforsøk, vektoppgang..... altså det er masse mer.

Poenget er at disse symtomene er like med adhd symtomer.

Det viktige her er at dette har vært mine bekymringer fra dag 1........Fra føste stund, det står i alle papirer hvordan "mor bekymrer seg for barnets psykiske helse".

Men.......hva ble gjort?

Jo fastlegen min på et tidspunkt etter selvmords"forsøk" ville gi anideppresiva, men de som jobber med psykriatri osv anbefalte dette ikke på barn, så det ble med det.

Årene fortsetter med utredning av adhd og ved et tidspunkt setter en lege adhd diagnose under tvil, nettopp pga dette andre barnet sliter med.

Vi blir sendt til nervopsykolog hvor barnet får diagnosen adhd OG tics???

Altså barnet hadde lang lugg og kastet på hode pga lang lugg, dette nevnte han ennå fikk han tics på papirene????

Lærer fikk beskjed om å se etter og det endte med at ingen så noe, ikke lærere, ikke jeg eller noen andre rundt av den grunn.

UANSETT....MØTET

Nervøs og klar til å virkelig kjempe kom jeg på møtet og jeg lot de starte møtet. Jeg liker å lytte og deretter ta fatt senere.

Det viser seg at min sønn har virkelig bedret seg på skolen, alle diktater er nærmest 100% rett, han følger bøker de andre følger og ligger altså jevnt. Det eneste var litt lavere lesehastighet enn normalt. Dette kom fra lærer.

Bup fyren fortsetter med å nevne div hit og dit og medisinering kommer fram som en evt løsning, men alt var opp til mor.

Lærer spør om barnet kun kan få medisiner på skolen!

Bupfyren ser rart på henne og sier at de med adhd IKKE kan velge dette kun på skolen.(Takk for den bupfyren)

Altså bedring alt i alt.

Lærer sier også at min sønn er veldig flink i matte NOE bupfyren reagerte på. Han sier: det er rart, for stort sett de fleste med adhd klarer ikke å drive med matte og sliter ofte veldig med matte.

Takk igjen:-)

MIN TUR

Jeg begynner rett og slett med at de som sitter rundt bordet faktisk ikke har fulgt min sønn under denne utredningen, kun et år eller to.

Jeg kjenner min sønn best.

Jeg besynner å gjenfortelle hele livshistorien hans, når problemene startet, hva jeg mener det kan være og om det er mulig at en differensialdiagnose har blitt gjort her.

Nei det har ikke det.

Jeg forstetter med å fortelle at min sønn nå begynner å bli seg selv igjen, selvtilliten vokser, selvbilde, vekten har falt drastisk, han er ikke innesluttet lengere, argumenterer ikke, ikke sinneanfall, ikke aggresiv....altså min sønn som jeg hadde tidliggere begynner å komme til seg selv igjen.

Opp i dette gråter jeg, veldig ømfintelig tema også står jeg foran 4 stk som lytter på meg og jeg føler på en måte dette er min sjanse å overbevise de til at noe her har blitt gjort feil.

De har glemt å ta seg av det problemet jeg ropte etter og kun fokusert på adhd diagnosen.

Bup fyren var faktisk ikke uenig og mente på at jeg burde vente med en evt ny test om et år, slik at min sønn har falt på plass igjen. Det vil si at diagnosen kan bli slettet hvis det viser seg at han har hatt så kraftige reaksjoner med sorg, trama og depresjoner etter sin far at de hat utløst alle faktorer som spiller inn i en adhd liste/symtomer.

------------------------------------------------------------------

Møtet forandrer retning da jeg forteller at far flytter tilbak nå og ser fram til å ta del i min sønns liv igjen, etter 4 år.

Bup fyren reagerer og mener jeg bør stoppe dette.

Han mener jeg burde ta dette til retten for barnets beste, han mener faren tydelig ikke bringer dette barnet noe bedre enn sorg og tillitsbrudd.

MEN han sier så lenge faren virkelig vil, SÅ må han over lang tid bevise dette ikke bare for meg, men for sin sønn.

Bygge opp et forhold igjen med tillitt og ord han holder. Faren er nødt til å vise sin sønn at han betyr noe, mer enn jobb.

Jeg hadde tenkt tanken, jeg visste at sjansen for tilbakefall med depresjonen er 50% sjanse.

Men ikke så brutalt. Alså jeg forstår tankegangen dems, men jeg hadde bare ikke tenkt så langt siden fokusen min var helt et annet sted med dette møtet og vi gledet oss alle til at far kommer ned igjen.

Men jeg forstår det godt at tillitten er jo lik null og far må derfor bevise at han vil være der videre framover nå.

Det fører meg til et annet dilemma. Hva sier jeg til far som har forventninger om å ha sin sønn igjen. Jo så klart jeg vet hva jeg skal si, MEN jeg er så lei av å være den store stygge ulven oppi det hele, det eneste jeg bryr meg om er min sønn og at han skal ha et godt liv med trygghet rundt seg.

Faren har igjen mast noe veldig med samværskontrakt pga bidraget, så jeg skjønner han er veldig interisert å få det justert nå ved å ha sin sønn.

Derfor sa jeg på møtet at JEG NEKTER å fortelle dette alene. Nå er det så mange inne i systemet for min sønn så noen burde bidra her. Jeg nekter å sitte på et meklingskontor med en helt fremmed som ikke vet om denne saken og skal prate for begges sak. Denne saken har foregått i 4 år og bunken med papirer er høy, dette orker jeg ikke alene nå.

De ble enige på møtet at ei fra barnevernet skal ta seg av den saken og komtakte meklingskontoret for å få være med meg, slik at hun kan ved meg legge fram saken også slik at faren forstår at det ikke bare er meg.

Faren har aldri trodd meg når det gjelder hans sorgreaksjoner og derfor føler jeg at han tror jeg juger.

Off.............dette var mye skriving på kort tid, men godt å få det ut. Nå venter jeg bare på at møtet med meglingskontoret skal i boks så får vi se hva som skjer.

Alt som er viktig for meg er min sønn og hans liv.

Nå er han på bedringens vei og begynner å trives med seg selv igjen. Det har vært en lang kamp, tårer og slit psykisk for oss alle.

Men nå ser jeg bedring og det gleder mitt hjerte mer enn noe annet.