Nå må jeg gå dypt inn i meg selv.
Har innsett at når det kommer til saken ang barnefar så er jeg faktisk nødt til å stole på andre og ikke meg selv. I så mange år har jeg gått med et lite håp om at far snart skal endre prioriteringene sine over til sin sønn. Hver gang er en nedtur etter den andre. Alltid lovord om at nå....nå skal det rette seg.............Også blir barnet skuffet igjen. I denne saken er BUP,PPT og barnevernet godt kjent og alle de tre partene mener retten er den eneste løsning for å komme noe sted eller den eneste vei for å få barnefar at dette er alvorlig. Når far ikke ønsker å se hvor mye hans sønn har lidet med depresjon og savn, så lurer jeg på om det noen gang vil skje at han vokner. Midten av mai fikk jeg mld av far. Til uka, ja da ville han være her. Hmm...nå er det 11 juni og fortsatt ikke hørt noe. Tok en tlf igjen til Bup for å høre litt mer hva og hvilken vei jeg bør ta her. Alltid godt å få luftet seg litt. Som bup sa var: Er det ikke på tide at du senker skuldrene nå og lar ballen falle t...