Diagnosen F90.0
Snart skal jeg og far til mekling som min advokat hendviste til. Far møtte min advokats brev med en samværsordning først i desember. Da 4 mnd etter han fikk det første brevet fra advokaten min. Ikke så imponerende.
Samværsorningen far la til var alt annet enn noe å møte imot da barnet her trenger faste samvær og forutsigbarhet. Alt som stod der var "alt etter avtale"? Hvordan skal det gå da, når far ikke klarer å sende en mail, svare på et brev eller følge opp reisetider til barnet.
Off, nei jeg er ferdig med å føye meg i denne saken for min sønn, han skal ha forutsigbarhet og faste rutiner.
Meklingen nærmer seg og jeg har ganske så blandede følelser her. Litt pga far vet så lite om de fire siste årene om hva som har skjedd i hele tatt. Vet ingenting om hva som foregår på skole og han aner ikke at hans sønn nå har fått diagnosen F90.0
Ja,ja alt jeg vet er at å være mor til et barn i utredning som har holdt på snart i 4 år så lar jeg meg ikke lengere pirke på nesa. Kjemper tid til ofte med skolen for at min sønn skal få tilrettelegging så skal jeg nok klare faren som aldri er der.
Ikke så uventet hørte vi ingenting fra far i julen som en tlf samtale og ikke noe på nyttår.
Diagnosen i seg selv er ganske så ny og går vel under ADD, altså ikke hyperaktivitet som spesialpsykolog fra bup sa.
Jeg avventer medisiner da jeg mener dette ikke er nødvendig nå siden skolen først er nødt til å legge tilrette først. Spesialpsykolog var så enig til slutt, men hadde da fått oppgave å få meg til å forstå hvor viktig det var med medisiner.
Min sønn skal ikke nødvendig bli satt på medisiner fordi skolen ikke klarer å legge tilrette? Nei, ikke med meg som mamma iallefall.
Ting går bra her hjemme med han og vi får det til å fungere bra med hjelp fra pmt-o så da kan skolen også hvis de gidder.
Jeg har lært meg etter 4 år nå å ike la meg bli overkjørt av skolen eller andre i systemet.
Jeg har lært meg til å ikke bli pirket på nesa og si hva jeg mener uten å være redd for det selvom jeg bare er en mamma.
Jeg har lært meg å være forbredt til møter og vite hva de prater om der slik at jeg også kan stille spm som de bør svare på.
Jeg har lært meg at å stå på sitt er bra.
Jeg har lært meg å kreve det MIN sønn har rett på ut i fra rettighetene.
Jeg har lært meg rettighetene.
Jeg har lært meg å ikke være redd for å kreve.
Nå etter disse årene har jeg blitt fortalt fra enkelte i systemet at slike foreldre som meg gjør at de faktisk må yte noe mer enn prat, det må skje noe. Jeg stiller kritiske spm og krever å få svar. Jeg stiller spm til handlingene på skolen og krever forandring.
Jeg tar opp tlf og gir meg ikke hvis en ikke er på jobb i ppt, da ringer jeg neste.
Jeg krever det mitt barn har rett på selvom det kan ta mnd for skolen å forandre.
Jeg er faktisk dritt lei av å høre og oppleve hvor lett foreldre til barn blir overkjørt med ord og hva de ikke kan gjøre fra skolen.
Jeg er også nå lei av å ikke få sove, min kjæreste kommer i morgen og jeg gleder meg. Ja vi bor langt unna hverandre så sommerfuglene i magen tar overhånd.
Samværsorningen far la til var alt annet enn noe å møte imot da barnet her trenger faste samvær og forutsigbarhet. Alt som stod der var "alt etter avtale"? Hvordan skal det gå da, når far ikke klarer å sende en mail, svare på et brev eller følge opp reisetider til barnet.
Off, nei jeg er ferdig med å føye meg i denne saken for min sønn, han skal ha forutsigbarhet og faste rutiner.
Meklingen nærmer seg og jeg har ganske så blandede følelser her. Litt pga far vet så lite om de fire siste årene om hva som har skjedd i hele tatt. Vet ingenting om hva som foregår på skole og han aner ikke at hans sønn nå har fått diagnosen F90.0
Ja,ja alt jeg vet er at å være mor til et barn i utredning som har holdt på snart i 4 år så lar jeg meg ikke lengere pirke på nesa. Kjemper tid til ofte med skolen for at min sønn skal få tilrettelegging så skal jeg nok klare faren som aldri er der.
Ikke så uventet hørte vi ingenting fra far i julen som en tlf samtale og ikke noe på nyttår.
Diagnosen i seg selv er ganske så ny og går vel under ADD, altså ikke hyperaktivitet som spesialpsykolog fra bup sa.
Jeg avventer medisiner da jeg mener dette ikke er nødvendig nå siden skolen først er nødt til å legge tilrette først. Spesialpsykolog var så enig til slutt, men hadde da fått oppgave å få meg til å forstå hvor viktig det var med medisiner.
Min sønn skal ikke nødvendig bli satt på medisiner fordi skolen ikke klarer å legge tilrette? Nei, ikke med meg som mamma iallefall.
Ting går bra her hjemme med han og vi får det til å fungere bra med hjelp fra pmt-o så da kan skolen også hvis de gidder.
Jeg har lært meg etter 4 år nå å ike la meg bli overkjørt av skolen eller andre i systemet.
Jeg har lært meg til å ikke bli pirket på nesa og si hva jeg mener uten å være redd for det selvom jeg bare er en mamma.
Jeg har lært meg å være forbredt til møter og vite hva de prater om der slik at jeg også kan stille spm som de bør svare på.
Jeg har lært meg at å stå på sitt er bra.
Jeg har lært meg å kreve det MIN sønn har rett på ut i fra rettighetene.
Jeg har lært meg rettighetene.
Jeg har lært meg å ikke være redd for å kreve.
Nå etter disse årene har jeg blitt fortalt fra enkelte i systemet at slike foreldre som meg gjør at de faktisk må yte noe mer enn prat, det må skje noe. Jeg stiller kritiske spm og krever å få svar. Jeg stiller spm til handlingene på skolen og krever forandring.
Jeg tar opp tlf og gir meg ikke hvis en ikke er på jobb i ppt, da ringer jeg neste.
Jeg krever det mitt barn har rett på selvom det kan ta mnd for skolen å forandre.
Jeg er faktisk dritt lei av å høre og oppleve hvor lett foreldre til barn blir overkjørt med ord og hva de ikke kan gjøre fra skolen.
Jeg er også nå lei av å ikke få sove, min kjæreste kommer i morgen og jeg gleder meg. Ja vi bor langt unna hverandre så sommerfuglene i magen tar overhånd.
Har en datter i 5. klasse som sliter mye med konsentrasjonen. Har i 3 år forsøkt å få lærere til å forstå hvor mye det krever av oss hjemme, å få henne til å gjøre leksene. Men har nå først fått gehør for min frustrasjon og hun blir henvist til PPT. Tror hun har ADD diagnosen, men det viktigste er at hun får hjelp til å klare skolearbeidet på en tilrettelagt måte.
SvarSlettFøler med deg, tro meg. Det er en tøff kamp og ofte lang kamp. Noen ganger gir man seg på veien pga man blir tom,sliten og utmattet. Du som mor har rett på samarbeid fra skole, de har krav om å samarbeide. Så hvis lekser er et problem hjemme med at det tar for lang tid og det blir en kamp, har du rett på å bli hørt av lærere og de skal tilrettelegge slik at dette ikke blir mer vanskelig med årene. Selv har vi nettopp kommet igjennom et gjennombrudd og min gutt har fått individuell lekseplan. Endelig. Det nytter å kjempe selvom man til tider ikke ser lys i tunellen. Stå på vi er flere.
SvarSlettMvh
Angående medisiner: Man må tenke på at det er ikke sikkert tilrettelegging alene er nok. Spesielt ikke for at barnet skal kunne henge med sosialt. Det sosiale er mindre avgrenset enn ren øæresituasjon i skolen, og foregår alle steder og alle tider. For barnet kan kanskje medisinering gjøre at han klarer å få med seg det sosiale samspillet også, og ikke være den som alltid er utenfor. Verdt et forsøk i allefall, og slett ikke en holdning der man kategorisk avviser at det kan hjelpe. Sett egen frykt og skepsis til side, lytt til barnet og la det får prøve all tilgjenglelig hjelp!
SvarSlettFikk i dag vite at jeg har diagnosen F90.0, og på tirsdag skal jeg få mer informasjon fra psykolog, eller noe sånt. Det forklarer hvorfor jeg bare brukte 20 min på matte tentamen ...
SvarSlett