Ringte advokat i går.

Selvom jeg i over to år har levd i et slagt håp, må jeg bare innfinne meg i at far ikke vil og er villig til å ta seg tiden til å tilrettelegge sammværet. Som jeg skjønner så ønsker far å ha han da 3 uker i juletiden for da har HAN tid...?
Hver gang tlf sammtalen er i gang her med far, prater han alltid om bidrag og penger, aldri gutten. Jeg hadde sagt opp pengene jeg fikk derfra hadde han bare stilt opp på den måten gutten her trenger.
Han trenger struktur, han trenger å vite, da ha en kalender hvor han kan se når neste gang han skal til faren sin...........men jeg føler jeg kjemper i mørket her.

Jeg må ærlig innrømme det er tøft å svelge at alt har gått så langt som det har kommet til nå, jeg hadde virkelig håp at det skulle rette seg, at far ville ha vilje til å legge slike ting til rette.

Så til uken vil jeg få en tlf av advokaten min, sette opp time og starte en prosess jeg helst ville vært foruten.
Jeg har begynt å samle alle papirer som har opphopet seg i løpet av disse to årene.

Men gutten trenger et holdepunkt, han trenger å vite, han må ha litt struktur slik at han kan komme ut av denne dype dalen han er i , nettopp det å aldri vite når neste gang er.

Jeg kjenner det knyter seg i magen min bare ved tanken og lurer *er dette den riktige veien å gå?*Jeg har hatt han til mekling, uten helt hell, gang på gang snakket med han ang alvoret i alt sammen, barnevernet har innkalt han til sammtale uten at han møtte opp og nå etter det har jeg enda en gang gitt han et halvt år.....................Jeg hadde virkelig et håp........................

Jeg må nok bare samle meg å innse fakta, han vil nok aldri komme så langt så da får retten gjøre det også må han følge dette eller holde seg borte. Får helt vondt av tanken, mulig fordi jeg er redd hva utfalle blir......at far trekker seg bort.........