HALVT år ventetid.....nei ikke her!

Jeg klarer bare ikke å akseptere at barn og voksne må vente et halvt år før man kommer innunder BUP.





Jeg har tatt steget å kontaktet barnevernet, for de er den eneste distansen utenom bup som kan få gjort noe.


Jeg vil ha et slikt PMT-O kurs i forbinnelse med gutten


Har hørt bare positive ting om disse og fant ut at BV kan sende oss dit, da slipper vi å vente et halvt år på bup.





Jeg har hatt to møter med BV,PPT og meg og skal nå på det tredje i tillegg til et annet møte samme dag på skolen med lærer, spesped på skolen, ppt og meg for å få til noe assistent med gutten min og hvordan vi gjør dette.





Det som gleder meg er at dama på BV er virkelig et rivgjern og sier hun noe er det hennes lov. Det gleder meg etter så lang tid innenfor denne prossessen å se at noen gjør noe ut av det de sier. Altså hun får ting gjort!

Barnet sin siste tid

Han har vært hos sin far i julen. Noe som er godt for han. Det er godt for meg også i tilegg til resten her hjemme. Selvom vi alle savner han er det noe med roen, å kunne legge meg ned på sofaen. Kunne dra til noen når jeg vil og ønsker uten å måtte se på klokka.

Har fått noen ord med faren til gutten her og fått høre at de også har fått erfare gutten her litt mer nærme nå også har han hatt noen dager med tissing der.

Han kom hjem igjen og soverutinene jeg har kjempet for i uker gikk rett i dass, rett og slett.. De to første dagene sovnet han ikke før 01.00 og 12.00 på natten, i tillegg har jeg funnet ut at han står opp på natten, alt mellom 01.00-04.00 og da sitter han oppe til jeg står opp!!!

Dette har vist seg å være nesten hver natt og tilslutt sovnet han på sofaen etter middag.

Off, føler så med han og blir så irritert nåe ting jeg kjemper så hardt for å opparbeide,faller rett ned igjen=(

Nå her hjemme sovner han fint inn på kvelden, 5-10 min, så vi har klart å jobbe oss inn der, men nattevåkingen hans er jeg litt bekjymret for. Jeg napper ut kontakter til tv og gjemmer fjernkontroller, for han ender jo å se påcartoon som alltid er på og det får han ikke lov til.

Men alt dette skjer mens jeg ligger i min søvn, jeg har blitt veldig flink å ligge på ank da, siden jeg hører han fort, men ikke alltid.

Han har gått mye på ski i det siste og jeg ser at han trives med det, får brukt hele kroppen og er virkelig sliten når han kommer hjem. Jeg elsker bare slike oppholdsdager hvor barna kan få mulighet å boltre seg litt ute.

Vi har kommet i en periode hvor vi forhandler en del. Jeg forlanger at han ikke skriker og han forlanger at jeg lytter til han. Det er greit, men ikke alltid lke lett å opprettholde dette alltid=) Så han får noen nykker innimellom med skrikeanfall og ødelegge sine egne ting. Jeg derimot teller til 10 veldig sakte før jeg henter meg inn igjen etter en diskusjon med han. Det er vanskelig når de ikke klarer å se hele helheten, bare sine egne goder, men ikke mye rundt.

Jeg føler det å være sliten er en del av mitt liv nå. Ikke bare pga det å følge opp 3 barn, men det å hele tiden føler jeg må lærer og lære min gutt å forstå en del ting i hverdanen, som vennespm, skrikingen som til tider kommer, sinnet hans osv.

Det å rose, oppmuntre, gi trygghet, omsorg og annekjennelse for adhd barnet mitt er en selvfølge siden selvfølelsen hans er så lav og at han har vanskelig med å forstå problemstillinger normale barn på hans alder forstår.

Nei, nå må jeg krype til køys og takker alle som ønsker å dele noen ord eller tanker med meg.